Ekte vennskap

Vinflasken var full. Munnene deres åpnet seg, og det kom reflekterte ord ut. De handlet om hva vennskap var, ekte vennskap. Noen som er der i tynt, noen du skal ta for gitt. Noen du kan ringe midt på natta. Noen du har kjent siden du var sju.

Jeg tenkte at hun jeg kjente da jeg var sju, som rullet hundebæsj inn i snøballer, i dag samlet på prada-sko. Om hun ringte meg midt på natta nå, ville jeg våknet med et ubesvart anrop og glemt å ringe tilbake. Det var like greit, jeg vet uansett ikke hva vi skulle snakket om.

De snakket om gamle venninner som ble fascinerte av nye venninner, som en slags forelskelse, venninner som ikke så forskjellen på ekte vennskap og lykkepiller. De ble heldigvis ikke så lett fascinert selv, så det var jo bra. Jeg tenkte at de fascinerte meg, begge to, bare at dette nærmet seg blandingsmisbruk. Jeg tok litt mer vin.

Den ene sa at mennesker som kun søker bekreftelse på det de allerede tror, er ikke reflekterte. Den andre bekreftet det. Men de sa det gjør vondt å være reflektert! Jeg tenkte på Cry Baby. Kanskje jeg skulle skrive en musikal, jeg også?

Glassene deres var urørte. De fortalte igjen sine mørkeste hemmeligheter, de som fikk lov til å komme fram i lyset i ekte vennskap som dette. Jeg lurte på hvorfor jeg aldri hadde fortalt dem mine, selv om jeg visste svaret. De hadde nok å snakke om allerede. Men det kunne jo hende jeg ble ringt midt på natta for det, om de da ikke fikk svar hos noen av de andre først. Fra innsiden av meg så de ganske rare ut. Men jeg visste at utenfor meg så var det jeg som var rar. Jeg er den som ikke tar imot, som ikke gir og ikke tar. Jeg er den som ikke ringer tilbake. Bung bung bung bung bung bung bung bung bung bung bung bung bung?

Det virituelle livet et ikke det virkelige livet, sa de, og jeg fortalte om venninnen min som stadig vekk deltok på facebook-eventer, selv om hun var død. Jeg lurte på hvordan jeg nok en gang klarte å få noe som var så trist til å komme ut som en morsom fortelling, og ikke hvorfor de ikke spurte meg om hvem hun var, hun som døde. Shoobeedoobee wa.. doowop doo wabby wabby! Cry Baby! Cry baby! Cry baby!!

«Forresten, jeg skal skrive en musikal», sa jeg. Det passet ikke inn i samtalen.

Jeg drakk litt mer vin. De snakket om kjærestene sine, de var reflekterte de også, det var bare det at de ikke visste det selv. Og kjærestene hadde det også vondt. De lurte på hvordan man kan være en best mulig kjæreste for de reflekterte og triste kjærestene. Jeg tenkte, om de skulle bryte ut i sang nå, hvordan ville den vært? My baby, ho ho! He’s such a.. cry baby, whoa ho! Hes such a ..cry baby, cryin all the time!

Mennesker er flokkdyr, sa de, og det er derfor vi har det så mye bedre når vi er sammen. Vi trenger hverandre, for å reflektere sammen, og løfte hverandre opp. De løftet hverandre opp. Jeg tenkte på hvordan jeg alltid har gått fra flokk til flokk, og aldri funnet et sted jeg hører hjemme. Men her var de jo, flokken min, selv om de lignet mer på hverandre enn på meg. Jeg tok litt mer vin. Den løftet meg opp.

De snakket om å være tilstede for vennene sine, og å være tilstede i øyeblikket. «Vi må leve livet her og nå, der vi er, i øyeblikket», sa de. Jeg tenkte at det har jeg aldri gjort, jeg er bare halvveis tilstede i verden, og resten av meg er inne i mitt eget hode, i et eventyr, en sang eller i en annen virkelighet, i musikalen jeg ville skrive. Og selv i mine lykkeligste øyeblikk var jeg bare halvveis tilstede, for resten av meg  ville tenke ut hva jeg kunne bruke det til, dette lykkelige øyeblikket.

Jeg sa jeg måtte gå, men at dette var hyggelig. De sa ja, dette var jo veldig hyggelig, da! Vi må gjøre det igjen snart.

Jeg gikk hjem, og tenkte, om jeg bare var en kunstner, om jeg til slutt lykkes, så ville jeg plutselig hatt lov til å leve i den verdenen. Og jeg ville fått lov til å stå litt der utenfor flokken. Rare venner ville også vært tillatt. Og vinen skulle være min ekte, beste venn.

Venninne, 31

Share Button