Å så et frø

Jeg drømte at jeg gikk tur med en hund som var helt ustyrlig. Jeg hadde sett en hundepsykolog på TV som fortalte hvordan man skulle håndtere en hund, og få den til å respektere deg. Det var blant annet viktig at du alltid var foran hunden. Når du går ut døra, skal du gå først, hvis ikke er det hunden som går tur med deg, noe som betyr at den ikke respekterer deg som leder.

Hunden min gikk langt foran meg. Den dro i båndet, og jeg ropte og kjeftet på den og prøvde å dra den tilbake. Jeg dro den tilbake, men den gikk fram igjen, og rev og slet til alle sider. Jeg hadde absolutt ingen kontroll på den.

Og så våknet jeg og tenkte selvfølgelig på henne. Som jeg fulgte til busstasjonen dagen før, mens hun fortalte en historie om da hun badet i en fontene og politiet kom fordi hun hadde hengt opp klærne sine til tørk. Jeg tror det var en morsom historie, men jeg fikk ikke med meg så mye av den, jeg hadde skrudd på autopiloten og håpet bare at jeg lo på de riktige stedene, mens jeg tenkte kyss meg, åh faen, kyss meg, åh helvete, nå er jeg ute å kjøre … men vær så snill og kyss meg!

Hun kysset meg ikke, men hun ga meg en klem som jeg sikkert holdt for lenge, eller som vi begge holdt lenge. Nei, forresten, det var mer som en klem du gir til en nær og god venn, men hun var jo ingen nær og god venn, jeg hadde aldri klemt henne før. Vi sa god natt. Jeg slakket tempoet da hun rundet hjørnet, og bannet mens hjertet hamret og jeg visste at nå var jeg ordentlig ute på tur.

Men jeg tenkte, jeg har ikke gjort noe galt. Ennå.
Men dette var helt på grensen.
Og hva faen skal jeg gjøre nå.

Det var bare én ting å gjøre, og det var å aldri gjenta dette her. Jeg hadde rett og slett sittet og ventet på henne, i baren midt imellom jobben hennes og bokhandelen min, for jeg regnet med at hun kom til å komme i dag også, når hun var ferdig på jobben. Først hadde jeg lest ut alle avisene og fylt opp et askebeger, og så hadde en kollega av henne kommet og jeg hadde slått meg ned sammen med ham. Han virket passelig interessert. Etter en time kom hun også. Jeg syntes hun nærmest virket nervøs, og hun blunket alt for mange ganger med øynene, jeg tror ikke hun hadde ventet at jeg skulle sitte der ved bordet hennes. Da kollegaen gikk var det bare oss igjen. Hun, jeg, og vi satt der, og jeg hadde drukket fem øl og kikket henne alt for lenge i øynene allerede. Og jeg smilte snålt som forrige gang, kunne ikke la være, og det er helt umulig at hun ikke så noe i det smilet.

Jeg tror jeg hadde sådd et frø i henne. Hun hadde skjønt det, og hun hadde sikkert tenkt på meg. Og nå kom jeg til å sette henne i en knipe hun ikke ville være i. Det rare smilet, som liksom sa jeg var sjenert selv om hun visste at jeg ikke var det overhodet, og som derfor helt sikkert avslørte hva jeg ønsket, og hennes alt for mange blunk med øynene, som om hun hadde fått rusk i dem, sa det. Dette frøet kunne vokse seg stort slik at jeg ble nødt til å såre henne, for jeg kunne ikke gi henne noen ting.

Hun ville føle seg lurt uansett. Lurt til å like meg, selv om … Og jeg visste ikke hvordan jeg skulle stoppe det, for det eneste jeg ville var å kysse henne! Så da jeg gikk hjem det siste stykket alene, halvfull, visste jeg at jeg holdt på å miste kontrollen. Jeg gikk mens jeg så for meg at jeg kysset henne, og jeg la meg for å sove og ville så gjerne … Og så drømte jeg det med hunden.

Lisa

Ekte vennskap

Vinflasken var full. Munnene deres åpnet seg, og det kom reflekterte ord ut. De handlet om hva vennskap var, ekte vennskap. Noen som er der i tynt, noen du skal ta for gitt. Noen du kan ringe midt på natta. Noen du har kjent siden du var sju.

Jeg tenkte at hun jeg kjente da jeg var sju, som rullet hundebæsj inn i snøballer, i dag samlet på prada-sko. Om hun ringte meg midt på natta nå, ville jeg våknet med et ubesvart anrop og glemt å ringe tilbake. Det var like greit, jeg vet uansett ikke hva vi skulle snakket om.

De snakket om gamle venninner som ble fascinerte av nye venninner, som en slags forelskelse, venninner som ikke så forskjellen på ekte vennskap og lykkepiller. De ble heldigvis ikke så lett fascinert selv, så det var jo bra. Jeg tenkte at de fascinerte meg, begge to, bare at dette nærmet seg blandingsmisbruk. Jeg tok litt mer vin.

Den ene sa at mennesker som kun søker bekreftelse på det de allerede tror, er ikke reflekterte. Den andre bekreftet det. Men de sa det gjør vondt å være reflektert! Jeg tenkte på Cry Baby. Kanskje jeg skulle skrive en musikal, jeg også?

Glassene deres var urørte. De fortalte igjen sine mørkeste hemmeligheter, de som fikk lov til å komme fram i lyset i ekte vennskap som dette. Jeg lurte på hvorfor jeg aldri hadde fortalt dem mine, selv om jeg visste svaret. De hadde nok å snakke om allerede. Men det kunne jo hende jeg ble ringt midt på natta for det, om de da ikke fikk svar hos noen av de andre først. Fra innsiden av meg så de ganske rare ut. Men jeg visste at utenfor meg så var det jeg som var rar. Jeg er den som ikke tar imot, som ikke gir og ikke tar. Jeg er den som ikke ringer tilbake. Bung bung bung bung bung bung bung bung bung bung bung bung bung?

Det virituelle livet et ikke det virkelige livet, sa de, og jeg fortalte om venninnen min som stadig vekk deltok på facebook-eventer, selv om hun var død. Jeg lurte på hvordan jeg nok en gang klarte å få noe som var så trist til å komme ut som en morsom fortelling, og ikke hvorfor de ikke spurte meg om hvem hun var, hun som døde. Shoobeedoobee wa.. doowop doo wabby wabby! Cry Baby! Cry baby! Cry baby!!

«Forresten, jeg skal skrive en musikal», sa jeg. Det passet ikke inn i samtalen.

Jeg drakk litt mer vin. De snakket om kjærestene sine, de var reflekterte de også, det var bare det at de ikke visste det selv. Og kjærestene hadde det også vondt. De lurte på hvordan man kan være en best mulig kjæreste for de reflekterte og triste kjærestene. Jeg tenkte, om de skulle bryte ut i sang nå, hvordan ville den vært? My baby, ho ho! He’s such a.. cry baby, whoa ho! Hes such a ..cry baby, cryin all the time!

Mennesker er flokkdyr, sa de, og det er derfor vi har det så mye bedre når vi er sammen. Vi trenger hverandre, for å reflektere sammen, og løfte hverandre opp. De løftet hverandre opp. Jeg tenkte på hvordan jeg alltid har gått fra flokk til flokk, og aldri funnet et sted jeg hører hjemme. Men her var de jo, flokken min, selv om de lignet mer på hverandre enn på meg. Jeg tok litt mer vin. Den løftet meg opp.

De snakket om å være tilstede for vennene sine, og å være tilstede i øyeblikket. «Vi må leve livet her og nå, der vi er, i øyeblikket», sa de. Jeg tenkte at det har jeg aldri gjort, jeg er bare halvveis tilstede i verden, og resten av meg er inne i mitt eget hode, i et eventyr, en sang eller i en annen virkelighet, i musikalen jeg ville skrive. Og selv i mine lykkeligste øyeblikk var jeg bare halvveis tilstede, for resten av meg  ville tenke ut hva jeg kunne bruke det til, dette lykkelige øyeblikket.

Jeg sa jeg måtte gå, men at dette var hyggelig. De sa ja, dette var jo veldig hyggelig, da! Vi må gjøre det igjen snart.

Jeg gikk hjem, og tenkte, om jeg bare var en kunstner, om jeg til slutt lykkes, så ville jeg plutselig hatt lov til å leve i den verdenen. Og jeg ville fått lov til å stå litt der utenfor flokken. Rare venner ville også vært tillatt. Og vinen skulle være min ekte, beste venn.

Venninne, 31

Han kom inn og forsynte seg

Det ringte på døren og hun inviterte ham inn. Han var låssmed.

Jeg hadde laget kremet skalldyrsuppesuppe med epleravioli og pannestek torskerygg med dillcrust, løyrom og brunet hollandaise. Jeg sa værsågod forsyn deg, og han forsynte seg. Vi sa det er mer der det kommer fra, og helte mer vin i glassene. Han lignet på Rolf Lassgård.

En annen dag var døren åpen, og han gikk inn. Det stod middag på bordet, og han forsynte seg. Hun hadde laget biff med peppersaus, litt harry kanskje men perfekt stekt, og søtpotetpuré for å kompensere. Jeg hadde noen øl i kjøleskapet, og han forsynte seg til det var tomt.

Jeg hadde russiske sigarer og Coltranes Living Space i hylla og og platespiller fra Vestax. Han forsynte seg. På soverommet lå det en dame, og han forsynte seg.

Han stakk nye nøkler inn i min dør.

Mann, 47

Monsteret i meg

Jeg var god som gull. Jeg var verdens beste. Fordi jeg var glad, fordi jeg visste jeg var verdens heldigste, som fikk være sammen med henne, og fordi jeg sa det til henne, nesten hver eneste dag, i et helt år. Det var det beste året i mitt liv, helt til du vekket monsteret mitt. Det ER fortsatt det beste året i mitt liv. Jeg hadde det godt, hjertet mitt slo rolig og trygt.

Og jeg aner ikke hvor det kom fra, kanskje ingen steder, kanskje det alltid har vært inne i meg, og at det aldri kommer til å forsvinne.

Hver gang du kommer, vekker du et monster som bor i meg. Jeg skjønner ikke hvordan du klarte det. Første gangen. Du gjorde ingenting. Bortsett fra å bare være her. Monsteret mitt, som sov så tungt helt til nå. Etter at du vekket det den første gangen, sover det bare lett. Det sover nå, lett, men hjertet mitt slår rolig og trygt, for jeg har ikke sett deg på en stund. Jeg har til og med fått matlysten tilbake, selv om det ikke er plass til så mye.

Jeg håper at neste gang du kommer, trår du varsomt rundt monsteret mitt. Det reagerer så lett på deg. Monsteret mitt liker deg. Jeg liker deg også, derfor hender det at jeg ønsker du skal komme, selv om monsteret sover og hjertet mitt slår rolig og trygt. Selv om jeg vet at du kan vekke monsteret, og monsteret skaper kaos i meg, og kaos er det verste jeg vet. Jeg hater kaos, men jeg liker deg.

Når monsteret våkner, slår det rundt seg overalt inni meg med lange svarte vinger. Det klemmer på lungene så jeg knapt nok får puste, det slår hardt utover mot ribbeina, det prøver å rive hjertet mitt i filler. Det lager et komplett kaos i kroppen min. Og når du har gått, og monsteret etterhvert har rast fra seg, blitt treigere, søvnigere, og til slutt sovner, så er det fortsatt et totalt kaos i kroppen min. Det gjør vondt i magen, det gjør vondt i brystet, og hjertet banker alt for fort. Som om det vil bruke opp alle slagene sine på deg.

Før kunne du komme hit uten å vekke monsteret. Det hendte at det snudde seg rundt et par ganger i søvnen, men det sov fortsatt tungt, selv om du var her. Jeg vet ikke helt om det bråvåknet, eller om det gikk over i en lettere søvn først. Uansett føles det som om alt skjedde veldig fort.

Siden monsteret sover nå, og alle kroppsdelene er på plass, håper jeg at du kan hjelpe meg her. Ikke vekk monsteret mitt hvis du kan la være. Og hvis det våkner uansett, bare ved at du er nærheten, kanskje du kan si noe til det, få det til å roe seg. Kanskje overbevise det om å flytte ut av kroppen min. Avvis meg. Da hadde jeg vært evig takknemlig. For monsteret hører ikke på meg. Men kanskje det hører på deg.

Fuck you. Komme hit og skape kaos i meg. Det er ingenting som tilfredsstilles.

Ikke din